HeggdalGård

Vår historie

Seks generasjoner, uendelig mange minner

«Den historien bærer vi med oss. Ikke som en byrde, men som noe vi er stolte av — og som minner oss på hva en gård egentlig er: et sted folk møtes og holder fast i, gjennom det meste.»

Heggdal Gård ligger der Langvasseid møter starten av Pasvikdalen — med Langfjorden blinkende i nord, vidda og fjellene rundt seg, og Pasvikdalens stille natur som strekker seg sørover. Det er et sted som gjør noe med deg. Roligere pust. Blikket som vandrer.

Vi er Preben og Ulrikke, og vi driver gården sammen med to flinke, nysgjerrige jenter og en flokk dyr som aldri mangler meninger om ting. Ulrikke har en naturlig ro og omsorg overfor både dyr og mennesker — det merker alle som kommer hit. Preben sørger for at alt går rundt, med støvler på og hendene i arbeid til langt på kveld.

Gården har vært i Prebens familie i seks generasjoner. Men det er ikke bare årene som teller — det er det som skjedde i dem. Under 2. verdenskrig brente tyskerne ned bebyggelsen i Sør-Varanger. Familien — med oldemor Magnhild i spissen — slapp dyrene løs til fjells da flammene kom. Der oppe fant de igjen kua og hesten da krigen var over. Høna fant de aldri. Det var poteter fra en potetkjeller tyskerne aldri oppdaget som berget dem gjennom den kalde vinteren. Så reiste de gården opp igjen, stein for stein.

I generasjonene som fulgte var Heggdal et aktivt melkebruk — med ku på bås, høner i gammelfjøset og det rytmiske morgenstell som hører gårdslivet til. Etter hvert la driften seg til, som så mange andre småbruk i Nord-Norge, og gården ble stille.

Preben vokste opp her. Da faren hans gikk bort, overtok han og Ulrikke gården. Det var ikke bare jord og vegger de tok over — det var en arv og en mulighet. En gård med historie og hjerte, som trengte nytt liv. Det skulle ikke vare lenge. I dag summer det av liv på Heggdal igjen — bare på en ny måte.

Den historien bærer vi med oss. Ikke som en byrde, men som noe vi er stolte av — og som minner oss på hva en gård egentlig er: et sted folk møtes, holder fast i, og holder liv i, gjennom det meste. Nå er det vår tur til å skrive neste kapittel. Vi gjør det på vår måte — med dyrene, med barna, med alle som vil være med.